På et sykehjem sitter en eldre dame. Hun sitter der så stille, dag etter dag. Og ser på hendene sine. Mens tiden kommer og går. Hun enser ikke det, der hun drar på reise i sin indre verden. En verden full av minner. Hun er blank i blikket og litt fjern for oss andre. Hun sitter der, og studerer hver minste detalj av hendene. Huden er ru og sprukket, den er full av gamle arr og treller. Og hun husker nøyaktig når hun fikk alle disse merkene. Hvordan livet hennes har satt så dype spor. Så rik hun er, tenker hun. Så full av minner. Hun husker hver eneste dag hun har brukt hendene. Alt hun har fått gjort, alt med en dyp glede over livet. Hvordan hun som liten fikk et kongledyr av sin far. At far satt seg på golvet og lekte med henne, at han lærte henne så mye. Hun ser på hendene sine og kan kjenne konglen mellom fingrene, og husker hvordan hun studerte denne rare tingen, og lyden den lagte da hun lot fingrene gli over den. Hun husker hvordan hun pleide å klappe gresset, hvor mykt og deilig det kjentes. Hvor fasinert hun var over gresset som bøyde seg for hendene hennes. Hun husker hver genser hun har strikket, hvert eneste par sokker, alle stingene i klær hun har sydd. Alt i kjærlighet til dem som skulle bruke klærne. Hun husker alle brød hun har bakt, med håp om at maten skulle gjøre godt for de som spiste. Og alle timene hun satt med hendene på spenene og melket fulle jur, mens hun nynnet for kyrne. Hun ser på den tykke huden inni hendene og husker alt høy hun har gaflet på. Alle steinene hun stablet opp i steingarder, i lag med dem hun er glad i.
Så mange minner, og så fint å dra på oppdagelsestur i det som er lagret i henne. Hun vet ikke hvilken dag det er, for henne finnes det bare en. Den dagen er her akkurat nå. Hun hører at andre prater rundt henne, men det er så uviktig. Det er mer spennende der hun er. En hånd klapper henne på kinnet, varsomt, og tørker en tåre som baner seg vei i et furet ansikt. Et ansikt med dype elver i huden. Et ansikt med livets glød i kinnene, og smilerynker rundt øynene.
Hun stryker seg over hendene sine og kjenner ringen på fingen. Den har hun aldri tatt av, ringen er et symbol på det evige løftet. Løftet hun ga om og alltid være tro. Hun husker det første møtet deres, hvor mye lidenskap som fantes mellom dem. Hun husker hvordan hun pleide å kjærtegne huden hans, og hun kjenner varmen fra huden i hendene. Som om han er her hos henne. Så mye varme og kjærlighet hun har i hendene. Hun husker alle gangene hun har trøstet barna når de falt og slo seg. Alle de nettene hun våket over febersvette panner og ønsket dypt og inderlig at de ikke skulle ha vondt. Hun vet et sted inni seg at livet hennes her snart er over, men hun savner ingenting. Livet hennes er så fullt av minner, og hun forstår at uten minnene ville ikke livet ha vært noe. Hun husker alle de vonde stundene, stunder da hun har mistet sine kjære, stunder hun har vært bekymret for dem. Men hun ville ikke vært stundene foruten. Hun skjønner at livet hennes er rikt nettopp fordi hun har hatt alle disse variasjonene. Uten oppoverbakke, ingen nytelse over å komme opp. Heller ingen utsikt over landskapet i livet. Så takknemlig hun er over alt som har kommet hennes vei. Nei, hun savner ingenting.
Hun kikker på ringen på fingen, og kan høre stemmen hans. Den hvisker så stille alle de kjære ordene de hadde sammen. Er du klar, spør stemmen. En gledeståre renner over det blanke blikket, mens munnen smiler så rynkene blir enda mer tydelige i ansiktet. Ja, svarer hun så sterkt hun kan. Så blir det stille. Da kaffen blir servert denne dagen, står stolen hennes tom.