Ord som ramler inn....

Livet handle isje om kor mange pust en får,

elle kor mange gonger hjerta slår....

Det er de øyeblikkene en miste pusten,

og hjerta skippe ett slag....

Som gir livet meiningsfulle år

og en nydelige dag....

Du kom inn i kvardagen min og tok pusten i fra meg,

og hjerta mitt slo sin heilt egne rytme....

Kvardagen blei Dag med ein store D

Måtte Dagen vare te solå går ned....

Der ute i havet et sted....

Hvis du er Båten på bølgene blå

Vil eg vær Vannet du duppe på

Hvis du er Vannet som omringe meg

Vil eg ro min Båt gjønå deg

Hvis du er Land der eg sette mine føtter

Vil eg vær Treet med dype røtter

Hvis du er Treet, vil eg vær Jord

Kor dine røtter i marka gror

Hvis du er Dag, vil eg vær Natt

Så stjernene kan lyse på min dyre skatt

Hvis du er Månen, vil eg vær Solå

Som gir lyset en ser fra jordå

Hvis du er Vinden, vil eg vær Naken

Og kjenna pusten din på haken

Hvis du er Naken, vil eg vær Vind

Og stryka forsiktig på ditt vakre kinn

Takk for du er Dagen min

Solveig Børkja 14.02.12

I felt like an autumn leave

Like a golden piece of the Sun

Shining and glimmering

I shivered in the cold breeze

No longer I could feel the roots of my tree

I was losing my grip

And the tree set me free

I fell

Playing with the wind

Time stood still

And so was I

As I fell

I looked into the sky

It was so huge and high

Like it was holding the faces of the ones I loved

And my heart was beating so fast

So deep and so radiant

Like my heart was reaching the whole sky

A cloud covered the Sun

And I lost my golden color

Cold was entering the nerves in my leave

And I kept on falling in the wind

Smoothly I touched the ground beneath

And the wind was standing still beside

Whispering words of the lasting eternity

I could see him smiling

As he left my side

Blowing on another leave falling

Sky was left dark

Night was coming

And eternity became my life

Solveig 08.09.11

Du starta så stilt der oppe I den tåkelagte fjellheimen

Av en duggfrisk dråpe på ein stein

Men livet trakk i deg

Og du pipla av stad

Over stokk og stein

Der du stadig traff andre duggfriske dråpar

Dråpar som var bitar av deg sjøl

Bitar som du gjenoppdaga etterkvart som du vaks

Og blei større

Du blei ein sildrebekk

Stille og rolig

Der du smøyg deg fint i mellom mose og myr

Med Sola som blenkja på bevegelsen din

Og du ga næring til alle dei du møtte underveis

Det var vår og naturen spirte og vakna til liv

Du var ennå så ung og ny

Der du snodde deg nedover på di uendelige reise

Mot Havet det store

Du hadde draumar og håp

Og verda var ein vakker stad

Med sitt yrande liv

Og våren vart til sommar

Du var ikkje lenger så ung og ny

Du følte deg nå stor

Der stadig fleire og fleire dråpar blei ein del av deg

Du kjende straumen som tiltok

Og gjorde deg sterkare

Der du strauk gjennom irrgrønt landskap

Med stryk og fossefall

Du slipte berga der du fór med di kraft

Og du blei stadig livlegare og meir leiken

På di ville ferd

Styrken din vart stadig større

Og Hausten kom med regn og storm

Du vart ein frådande flaum

Som drog med deg alt du strauk over

Og livet kunne ikkje stagge din voldsame masse

Du nådde stupet

Suget i magen var både frydefullt

Og skummelt

 Kulpen venta på deg der nere

Og ga deg ro og fred til å samle deg i saman

Før reisa førte deg vidare

Og nettene vart kalde og klare

Med stjernehimmelen som tak

Straumen din stilna og vart snart frosen

Isen la seg på skalet ditt

Og du rørte deg sakte

Så sakte

Under den gnistrande isen

Der i stillheita kom tankane sigande

Kor har du vært, du elv?

Kva har du sett på di ferd?

Kva har du høyrt?

Og kva har du smakt?

Og du veit svaret allereie før spørsmålet er tenkt

Du har vært overalt

Over stein, sand, mo og myr

Du har sett Fuglen spegla seg i deg

Du har sett Barnet leika i din straum

Du har høyrt Vindens evige song

Du har høyrt Regnets kjærtegn

Du har smakt på den friske Fjellgrunnen

Og du har smakt på Kjærlegheitas søte og bitre eim

Og no veit du i ditt indre at du har snart nådd

Havet det store

Du veit at reisa di er snart gjennomført

Du føler at dråpane dine har vortne gamle

Utslitne

Du har mista så mykje av deg på di ferd

Dråpar som har gitt liv til sivet

Langs di elv

Dråpar som har gitt meining der dei har enda

Men dråpane dine er ikkje lenger nye og friske

Dei følest gamle og tomme

Du er ikkje trist likevel

Fordi ferda di snart er over

Du føler glede over å treffe igjen

Havet det store

Det har vore ei lang og givande reise

Sidan du sist forlot Havet

Du flyt vidare med fred i deg

Og minner om reisa du har vore på

Du er rik på livet

Rik på dagar og timar

Når klokka nå går mot midnatt

Takker du lanskapet for turen

Og ber på gjensyn neste gong

Du elv,

Du gamle,

Du som har så mange livserfaringar

Over svingar og ulendte utspring

Endeleg føler du fred

Endeleg skal du få kvila   

Du føler at di tid er komen

Di ferd er vel overstått

Du husar så store verdiar

Så mange skattar og finslipte perler

Nå ventar Havet det store

På din tilbakekomst

På di samanslutning

Og på ny er du fri

Dine muligheiter er uendelege

Og du får verta ny att

På toppen av ein annan fjelltopp

Du får sjå ein ny dal

Og kjenne årstidene renne gjennom deg

Med sine kjærtegn mot di elv

Men nå først må du nyte din alderdom

Dine fredelege dagar der du flyt under isen

Og ventar

Ventar på å nå dit Havet Er

Bakom den neste svingen

Solveig B Aug 11

Oh what has become of me?

I am so different

So unknown

Something is wrong

Yet it is so right

The little voice on my shoulder

Keep telling me no

I rather listen to the sound of

My singing heart

What have you done to me?

I do not eat

I do not sleep

I forget myself

I am distracted from the world

Yet I behold the whole universe

Inside

I can`t stop smiling

My feet is above the ground

As I run through the forest

Barefoot

I close my eyes

And see more than before

The sight pleases me

I dance in the rain

As the water blends with my tears

I cry not for sorrow

Yet sorrow is there

I cry for the universe longing

To touch

To hold

And to see the sparkling stars

In your eyes

Yet I do not know you

Something is pulling me

And pointing out the road I must go

Poison is flowing in my veins

I am intoxicated

By love…

Solveig B 20.07.11

Old I am

That is what I have become

Old

Not by days or years

But by experiences

Old by tears and grief

Old by losses and changes

And by the loneliness that eats my being

Even if I embrace my aloneness

I feel it is filling more and more of me

My shell is not empty

Yet empty it is

I have lost sight of my youth

And that is why I have aged

I know where to find the Fountain of Youth

Yet it is unreachable  

I drank of thy water till un thirsty I was

And thought I would live forever

And forever I will live

Yet old I am

If only once more I could taste

The life in thy water

I wish I were a child

An innocent child

With its curios eyes

And open mind

That is what I dream of

A child never think about age nor knowledge

A child only know

It has no boundaries or limits

The whole existence is free to explore

I lay down my knowledge

It has burden me too long

May be I once more will reach thy source

And thy spring will flow in my veins

May be I once more will offer a rose bud

Growing into bloom

Bekken sildrar klår og rein

og byr deg på ein drikk

Eit magisk vatn finn du her

Stagg eit augeblikk

Sjå ner i vatnet der det er djupt

Der skjuler seg ein skatt

Den visar seg i framand tid

Når dagen vært til natt

Ta ein slurk, kviskrar bekken

Der vatnet stryk forbi

Den som smakar litt på meg

Vil leke all si tid

Eg er kilda full av liv

Av lekenheit og glede

Den som smakar litt på meg

vil alltid vær til stede

Hopp ut i meg

Og flyt så med

Min strøm veit kvar du skal

Eg fører deg så stilt av stad

Eg lytta til deg mens du ba

Nå ta ein slurk og smak på meg

Eg smakar nett som livet, eg

Min dråpe har vært overalt

Nå renn eg gjennom sivet

Den som smakar litt på meg

Har smakt på sjølve livet


Solveig B Svendsen Jan 11

Am I ever sane?

What is sane?

Am I insane?

Am I conflict?

Am I in war with myself?

Solen spiser ikke opp natten med sin ankomst over himmelen.

Den avløser natten, så natten kan hvile til neste natt.

Min glede avløser sorgen så den kan hvile til neste gang.

Hvordan kan jeg ellers leve livet mitt til fulle?

Mange mørke netter har entret mitt liv,

Men de er alltid etterfulgt av solen.

Solen med sine energi rike stråler.

Dagens dronning.

Og når solen går ned og natten gjør sin ankomst

Tar jeg natten i mot med åpne armer.

Nattens mystikk.

Med sin magiske måne.

Nattens hersker.

Jeg lever både i dagen og natten.

Jeg mestrer både dronningen og herskeren.

Både lyset og mørket.

Jeg trenger dem begge to.

I belong to the night.

Where the dark is

How else can I shine my light?

Jeg rir på tiden.

Tiden er en bølge med sine topper og daler.

Med sin grasiøse kraft og stormende skum.

Med sin begynnelse og slutt.

Jeg gleder meg over toppen mens den er der

Uten å glemme at dalen vil dra meg ned og drukne meg.

Jeg vet at begge deler er nødvendige for balansen.

Både min oppstigning og min undergang.

Så jeg balanserer langs toppen av bølgen

Og sklir nedover i dalen mens jeg fremdeles husker gleden på toppen.

Friheten i gleden.

Gleden av å fly av sted på verdens topp.

Minnene av gleden holder motet oppe i bølgens bunn.

Til jeg igjen stiger opp fra det frådende skummet,

På vei opp på en ny bølgetopp.

Mens jeg ennå har min sorg og mitt mørke friskt i minnet.

Gleden spiser ikke opp sorgen.

Den avløser den bare til neste gang.

Og sorgen er en like god venn som gleden.

I open the curtain.

My heart unfold.

More alive and radiant.

More open to new joy.

Dagens dronning vekker mitt øye.

Hun smiler så full av forventning.

Dagen er frisk og ubrukt.

Den ligger der åpen og venter.

Fri.

Jeg nyter friheten etter en natt i fangenskap.

Jeg var fanget i mitt eget sinn.

Drømmen seilte så frydefull forbi i mitt fengsel.

Men sinnet sa det var en tanke.

En fantasi.

Hvem er den som snakker sannheten?

Sinnet mitt eller drømmen?

Drømmen hører til nattens hersker.

Den mystiske skaperen.

Som i stillhet forserer hvelvingen mens verden sover.

Nå er jeg våken med drømmen som spiller foran øyene.

Mens dronningen klapper mitt kinn.

Stå opp, sier hun.

Hun lyser opp dagen så jeg finner stien min.

My path is easy in daylight.

But without stumbling would I ever find the tiny flower?

I pick up the flower.

And embrace my fall.

Nattens hersker napper meg i armen.

Kom bli med, hvisker han.

Skyggene blir gradvis mindre.

Mørket overtar.

Stien forsvinner.

Blir borte, oppslukt.

Nå kan jeg ikke se hvor jeg går.

Han er lumsk, denne nattens hersker.

Prøver å lure meg inn på veier med huller og lave greiner.

Jeg faller, kravler og reiser meg.

Jeg gir opp å gå videre.

Er lei av å snuble.

Setter meg ned og lytter til den syngende stillheten i stedet.

Jeg blir selv oppslukt av mørket.

Med nattens hersker ved min side.

Han blir en trygg venn.

Seiler med meg gjennom natten.

Til dronningen igjen tar i mot meg.

Jeg levde denne natten også.

Og en ny dag venter.

I lay down my weapons.

What is the point in war?

Peace is the balance between mind and soul.

I acknowledge and love them both.

They are both a part of me.

And the wave keeps on coming and going
Never ending the flow.

Solveig Børkja Svendsen
29.08.2010

You ask for an answer I can not give

I live a life I can not live

Promises I can not make

I have  done my last mistake

The caterpillars life is end

A butterfly I will out send

My body is tired and destroyed

It has been a great employed

I´m done of living life as a lie

But I will love you till I die

My life has been filled with struggle ´n pain

Now I step into the train

While the rain is soothing sound in my ear

God I listen and I can hear

Come home you say

This time I´ll stay

And lift off my burden I can not keep

My souls name is sorrow and I do weep

Tears of laughter, pain and sorrow

I treasure the life you let me borrow

My train has reached the final end

Angels meet me cause you have send

I´m home at last

My life is past

The future´s unknown

It has not been shown

I will not return

And my life will burn

In the flame of divine

But my love stays behind

And live forever inside of you

Writing this poem is all I can do

This is a thank full farewell

I say goodbye and do not dwell

I leave in sorrow

But see you tomorrow

As a butterfly in the sky

I will fly by

Solveig Børkja Svendsen
27.08.10

I møte med andre menneskje

Er det ofte dei små handlingar

Som gir mest bevegelse

Som gjer ein rørt

Dei små bagatellar ein ellers ikkje merker

Eller bryr seg om

Små handlingar

Som inneheld mest inderligheit

Mest av hjertevarme

Og omsorg

For eit anna menneskje

Dei små ord

Dei små ting

Er dei eg bryr meg mest om

Store ord

Og store gjerningar

Er mindre store i meg

Alle kan dei store ord

Alle strevar for og gjer store gjerningar

Som dei trur vil vise igjen

Og gløymer at dei små betyr mest

Eit lite smil

Eit forsiktig ord

Ein oppriktig klem

Røre meir enn noko anna

Og når kvelden kjem

Er det dei ein hugse best

Det er dei små ting

Som fyller eit lite øyeblikk

Og gjer øyeblikket stort

Det er desse øyeblikka

Som blir skattane

I mitt indre

Som gir livet

Ei mening

Som er ein påminnelse

Om det guddommelege

Frøet alle ber på

I sitt indre

Solveig Børkja Svendsen
August 10

Eg trodde eg skulle skrive en bok.

Lurer på om det er det rette akkurat nå.

Motivet eg hadde tidligere for å skrive en bok, var å tjene penger.

Og bevise for meg selv at dette kunne eg klare.

Behovet for å skrive, var ego basert.

Eg kler av meg.

Lag for lag med kler.

Og masker eg har lagt meg.

Nå tar eg de av,

Eg kan ikkje lenger skjule meg bak maskene

Eg brukte i mitt eget drama.

Nå står eg naken og sårbar.

Eg eige ingenting,

Har ingenting å miste.

For andre er eg kanskje kald og fjern.

Eg bryr meg ikkje om bagateller.

Men eg er alltid til stede,

For å observere dramaet bak sløret.

Eg har slutta å identifisere meg med den personen eg alltid har vært.

Fordi den personligheten er gitt meg av andre.

Fordi eg ikkje E den de har gjort meg te.

Navnet mitt er solveig.

Eg er gift og eg har barn.

Men kommer navnet mitt fra meg?

Er barnå mine?

Og mannen, er eg en eiendom?

Eg har alltid i livet prøvd å vær liten.

Gjort meg usynlig.

Mens alle andre har prøvd å få meg frem i lyset.

Eg har ingen behov for å vise igjen.

Eg ønske ikkje å bli huska resten av evigheten.

Eg er navnlaus.

Eg er ingenting.

Og det er eg stolt av.

Min mann vil ha meg tilbake til slik eg var før.

Men den personen finnes ikkje meir.

Han tror at eg har gjemt meg dypt der inne,

Og komme frem en dag som før.

Men den personen var aldri meg.

Den var kun en maske.

En maske eg tok på

For å tilfredsstille egoet

For å fylle et behov

For å tette igjen ett tomrom.

Eg har tusenvis av spørsmål som kverne i hodet.

Men innerst inne vil eg ikkje ha svar.

Fordi spørsmålene er som veien

Eg går på.

Eg har ingen mål eg må nå.

Veien er selve målet.

Eg har leita og søkt i alle år.

Etter svar på mine egne gåter.

Eg har følt meg ensom og forlatt

På en fremmed klode

Men likevel føler eg meg heima.

Eg har minner fra svunnen tid

Og opplevelser som mangler forklaring.

Eg hørte om HSP (High Sensitive Person) og kjenne meg igjen der.

Eg hørte om indigo/krystall barn, å føle meg som ett av dei.

Eg hørte om unge og gamle sjeler, å føle meg både gammel og ung.

Eg hørte om englemennesker, og kjenne en enorm glede i meg av ordet.

Eg hørte om stjernebarn fra andre planeter, å føle meg forlatt på kloden av mine foreldre der ute.

Eg hørte om lysbærere, de som skal forandre kloden i denne tiden, og føle meg som ein.

Eg hørte om Blue Rays, og det stemme og med meg.

Tidligere identifiserte eg meg med alle desse nye spennende ordene.

Men de var ikkje meg.

Et ord er et ord,

Er eg et ord?

Eg er så full av tvil.

Ka er rett og ka er galt?

Finnes alle desse identitetene?

Eller er det bare tull alt sammen?

Om ingen lese mine ord,

Har eg då skrevet de?

Eg elske uten å elske.

Eg synge uten tone.

Eg danse uten føtter.

Eg leve uten å leve.

Eg fant ut at for kvar maske eg tok av

Blei tomrommet mitt mindre og mindre.

Snart er tomrommet borte.

Det eg tidligare fylte med egenprodusert lykke.

Men lykken kan ikkje produserast.

Lykken, den bare ER.

I dypet der inne kor stjernene bor.

Der synge lykken i et evig kor.

Og kvar gong eg har vært ulykkelig, har eg om møblert huset mitt.

Og en midlertidig lykke har blåst gjennom tomrommet.

Eg har vært kreativ, produsert ting i heile mitt liv.

Og glemt den verden eg leve i.

Bare meg og nuet har vært til stedet.

Men der kan eg ikkje befinne meg døgnet rundt,

Når livet kreve andre ting av meg.

Og tomrommet har igjen vært like stort.

Andre har komt til meg for råd.

Eg har svart med nye spørsmål.

Men kan eg gi råd til andre,

Om eg er så full av tvil sjøl?

Hørre eg heima noe sted?

Hørre eg til her inne?

Når ingen lysbærer eg er.

Ingenmannsland

Det er et fint sted.

Kanskje det er der eg hørre te?

Der ingen har navn

Og ingen har masker

Der ingen er større

Og ingen er bedre.

Der alle er som nysgjerrige barn

Som leve i uskyld

Og tillit te livet.

Der vil eg leve

Der vil eg bo.

Der vil eg la tankene gro.

Og la de videre reise der hen de vil

Hos meg hører de ikkje til.

Far vel mine tanker

Far vel mitt sinn

Eg vett du er der

Og gjerne vil inn.

Men eg er ikkje avhengig av hodet.

Så lev ditt drama

På din egen klode.

Eg lytte

Eg ser

Eg snakke

Eg ler

Og feire at livet er mitt.

Eg søkte i livet å bli opplyst

Eg har slutta å søke…

26012010

Jeg trenger ingen klær
~ sjelen kan aldri fryse
Jeg trenger ingen mat
~ Sjelen kan ikke spise
Jeg trenger ingen hus
~ sjelen min bor overalt
Jeg trenger ingen penger
~ sjelen kan ikke bruke dem
Jeg trenger ingen kjærlighet
~ sjelen min er lagd av bare det
Jeg trenger INGENTING
~ sjelen min har allerede ALT

Men jeg er glad i sjelens bolig

Jeg velger å gi kroppen min klær
~ så kroppen slipper å fryse
Jeg velger å gi kroppen min mat
~ så kroppen slipper å sulte
Jeg velger å gi kroppen min hus
~ så kroppen kan bo komfortabelt
Jeg velger å gi kroppen min penger
~ så kroppen kan kjøpe klær, mat og hus
Jeg velger å gi kroppen min kjærlighet
~ så kroppen kan dele glede andre

Men JEG trenger INGENTING ~

Solveig B Svendsen mars 08

People come into your life for
a REASON, a SEASON or a LIFETIME
When you know which one it is,
you will know what to do for this person

When someone is in your life for a REASON
it is usually to meet a need you have expressed
They have come to assist you through difficulty
to provide you with guidance and support
To aid you physically, emotionally or spiritually
They may seem like a godsend, and they are...
They are there for the reason you need them to be
Then without any wrong doing on your part or at an inconveniant time, this person will say or do something to bring the relationship to an end
Sometimes they die, Sometimes they walk away
Sometimes they act up and force you to take a stand
What we must realize is that our need has been met
Our disire fulfilled
Their work is done
The prayer you sent up has been answered and it is time to move on.

Some peolpe come into our life for a SEASON
because your turn has come to share grow or learn
They bring you an experiense of peace or make you laugh
They may teach you something you have never done
They usually give you an unblievable amount of joy
Belive it, it is real.
But only for a season.

LIFETIME relationships teach you lifetime lessons
Things you must build upon in order to have a solid emotional foudation
Your job is to accept the lesson Love from the person and put what you have learend to use in all other realtionships and areas of your life
It is said that love is blind,
but friedship is clairvoyant
Thank you for being a part of my life
Whether you were a REASON, a SEASON or a LIFETIME

UNKNOWN AUTHOR